Når jeg ikke passer inn

Når du ønsker arbeid, og trenger jobb, men livet er blitt slik at du står utenfor arbeidslivet: Når tilbudene du får blir umulige. Når storsamfunnet krever for mye. Hva gjør du da? Noen må sørge for et rausere arbeidstilbud.

Arbeid som begrep har vært med oss lenge og noen av røttene til ordet arbeid på ulike språk indikerer at det dreier seg om noe ubehagelig (Lars Svendsen Civita). Moderne ordbøker er ikke fullt så negative og bruker forklaringer som «innebærer fysiske og mentale anstrengelser» og «å gjøre noe for å oppnå fordeler av det».

For kort tid

Arbeid har mange former. Det kan være alt fra hagearbeid, lønnet arbeid, arbeidspraksis, omsorgsarbeid, tigging, frivillig arbeid og svart arbeid. I Kirkens Bymisjon møter vi alle disse formene og mange flere. Veiene mot arbeid er mange, og for mange er drømmen å finne rett vei inn i det lønnede arbeidet og bli værende i jobb. Mange av menneskene vi møter benytter seg av tiltakene og tilbudene som finnes, både i kommunal/statlig regi, eller levert av ideelle og kommersielle aktører. De fleste av disse tilbudene stiller store krav om å få folk ut i ordinært arbeid. Tiden er kort til å nå målet og sjansen for å feile har kanskje aldri vært større.

Passer ikke inn

Men hva skjer når man ikke passer inn i disse tilbudene og tiltakene, ordinært arbeid er langt unna og samfunnets mål om at du skal være ordinær lønnsmottaker er bortimot utenkelig – i alle fall nå. Du har kanskje ruset deg i lang tid, du sliter med gjentagende alvorlige depresjoner eller bare sitter med opplevelsen av å aldri ha fått det til. Du passer rett og slett ikke inn og kravene er større enn du kan håndtere. Storsamfunnets løsninger og dine behov passer ikke sammen.

Fordi du er en ressurs

I jobb og Retro er to eksempler fra Kirkens Bymisjon i Lillestrøm hvor man tør å tilpasse seg  behovene. «I jobb» er en jobb hvor du kan velge om du går på jobb, fordi formen din svinger, eller du kan komme rusa på jobb, fordi du ruser deg mye. Her får du frokost, fordi du sjelden spiser frokost hjemme. Du får kollegaer, fordi du ikke ville fått kollegaer andre steder. Du får oppleve å være til nytte, fordi ingen andre ser at du er en ressurs for samfunnet.

I Retro bruktbutikk er vi forberedt på at du kommer til å sprekke på rus – fordi det er normalt i en rehabiliteringsprosess, vi vet at du noen dager ikke kommer – fordi sånn har det stort sett alltid vært med deg, vi vet at du er ambivalent  – fordi du har tryna så mange ganger før og møtt stengt dør etterpå, vi vet at du tviler på at du trengs – fordi ingen har sett deg som en som kan være til nytte.

Hvor er den såkalte arbeidslinja på vei nå? Hvordan fungerer arbeidstiltakene for de som trenger det mest?

Mye fungerer bra, mange av tiltakene treffer, penger investeres riktig i folks behov for å komme seg til eller tilbake til ordinært arbeid. Men spørsmålet blir da hvem som skal ta ansvar for de som ikke passer inn. Hvem tar ansvar for gutten som på fotballtrening aldri møter med fotballsko.  Hvem sier høyt at å sprekke på rus er en naturlig del av en rehabiliteringsprosess – en rehabiliteringsprosess som krever tid og fleksibilitet. Tid og fleksibilitet vi som er rundt sjelden har nok av.

Alle som har prøvd å slutte å røyke, begynne å trene eller spise mindre sjokolade vet at endring av vaner tar tid og at du sannsynligvis «sprekker» på veien.

Det er krevende å stå på utsiden når livet har brakt deg på en sidevei.Du må endre vaner , lære deg å stå opp, lære om arbeidslivets spilleregler, bli en kollega, møte en kunde, finne en ny fritid, lære å lage mat, finne en ny og kanskje rusfri venn. Alt dette og mere til tar tid og dagens veier inn til arbeidslivet passer ikke for alle.

Arbeid er som røttene beskriver kanskje av og til noe ubehagelig for oss alle, men det største ubehaget skjer på utsiden av arbeidslivet – når du blir holdt utenfor fordi ingen ser at du med hele deg faktisk har noe å bidra med.