Langfredag

I skuffen med englepillene ligger et lite, lilla kort. «Hjelp» står det på den ene siden.

Hun heter Berit. Berit fryser. Hun skjelver. Hun har smerter i hele kroppen. Klumpen av angst snører halsen sammen og gjør det vanskelig å puste. Det føles som en rustning som er to nummer for liten. Rustningens hjelm klemmer mot tinningene og sender smertestøt gjennom hodet.

Berit er, som nesten alltid, alene i dag. Det er sjelden at hun får besøk. Den psykiatriske sykepleieren kommer annenhver mandag. Dessuten kommer den hyggelige mannen som leverer varer fra butikken. Men han har alltid så liten tid. Han sier «hei» og smiler mens han setter varene på benken. Berit liker at noen smiler til henne. Det skjer ikke så ofte.

Illustrasjon: Hilde Hodnefjeld

I dag kommer hverken mannen fra butikken eller sykepleieren. Det er skjærtorsdag – en dag der mange ser frem til solfylte fridager. Noen skal reise bort med familien sin, andre skal besøke venner eller gå i kirken. Berit har ingen hyggelige planer. Men som alltid ligger fridagene foran henne. Så egentlig er det ikke synd på meg, tenker Berit.

Berit fryser fremdeles. Solen, som skinner gjennom vinduene, varmer henne ikke. Alt den gjør, er å vise at det er lenge siden vinduene var rene. Hybelkaninene synes å kose seg i solstrimene som treffer det slitte gulvet.

«Aldri si nei»

Solen viser støvet på bildene på kommoden. Der er mange bilder av mannen hennes – ham som hun giftet seg med som nittenåring. Nesten tretti år fikk de sammen. På langfredag for noen år siden døde han. Berit gråt ikke den dagen. Årene de hadde delt, hadde ikke vært bare gode, men Berit hadde fort lært å innordne seg: Aldri si nei, alltid holde leiligheten plettfri, aldri treffe venner eller prate med noen han ikke kjente. Aldri vise fram blåmerkene på overarmen eller fingermerkene på halsen – dem som hun faktisk fortjente å få dersom hun ikke gjorde som han sa. Han var alltid verst når han hadde drukket, og særlig når han ikke fikk viljen sin med henne. Derfor ga hun som regel etter på det området også.

Møysommelig stavrer Berit bort til kommoden. I skuffen finner hun noe som kan gi henne ro en liten stund. Hjelpen ligger i små plastbokser eller på brett. Berit tenker på dem som små, hvite englegaver. Hun svelger noen få englepiller sammen med den kalde kaffen. Slik vil hun få hvile en liten stund.

«Hjelp» står det

Berit fryser ikke lenger. Hun sover lenge. Når hun våkner, er det så vidt blitt langfredag. En lang, mørk, ensom natt står foran henne. En gang tidligere hadde hun prøvd å ringe til «en stemme i natten», men telefonen var opptatt. Men jeg kan jo prøve i natt, tenker Berit. I skuffen med englepillene ligger et lite, lilla kort. «Hjelp» står det på den ene siden. På den andre siden står telefonnummeret. Berit trekker pusten dypt, slår nummeret og hører at det ringer. Så hører hun en vennlig stemme: «Hei, du har kommet til Kirkens SOS.» Berit gråter. Det går lang tid før hun sier noe. Så kommer det stille: «Orker du å snakke litt med meg? Forresten, jeg heter Berit…»

Vakttelefonen min ringte natt til langfredag. Gjennom gråten til innringeren hørte jeg: «… jeg heter Berit…» Det ble en lang samtale med Berit. Samtalen berørte meg. Den handlet om fortvilelse, smerter, minner og ensomhet og etter hvert også om lettelse over å kunne fortelle sin historie. Den handlet om styrke og mot. Av og til kjente vi på en god stillhet. Mot slutten delte vi tanker om håp. Jeg tror Berit hørte smilet i stemmen min da vi ønsket hverandre god påske.

Kjære Berit. Tusen takk for den tilliten du viste meg ved å fortelle meg din historie.