Ung og ufør – hva da?

Jeg løp utenom i mange år, men så gikk jeg rett på den «berømte» veggen. Diagnose: Kronisk utmattelse med utspring i posttraumatisk stresslidelse. Jeg ble prøvd ut i arbeid, men ble dessverre ikke frisk nok i tiden Nav har avmålt. Det endte i uføretrygd. “Hva driver du med?” spør folk meg gjerne. Når jeg svarer blir det ofte dørgende stille. Enten det, eller jeg møtes med gravende spørsmål. Bare smak på ordene: Ung og ufør. Jeg kjenner at dette er vanskelig å snakke om. Det er noe veldig merkelig med den generelle holdningen om at det “bare” er å ta seg sammen. Jeg har hvert fall ikke gjort annet enn å pliktoppfyllende ta meg sammen. Helt fram til det sa stopp.
Å bli ufør er ingen dødsdom. Jeg har erfart at det finnes håp. Jeg vet at min situasjon ikke er unik. De siste ti årene har antallet som er ung og ufør doblet seg i Norge. Det er lett å få uføretrygd, sier folk. Som om de antar at det var det vi ville. Men jeg vil det samme som de fleste vil. Bidra, jobbe, realisere meg selv, være til nytte i samfunnet.

Ung og ufør – hva da?

Å stå i en situasjon der Nav puster deg i nakken på å bli frisk innen en normert tid, er en belastning det óg. Og tro meg, hastverk er lastverk, også her. Nav er ferdig med deg etter du har fått uførepensjon. Ufør og under 30. Hva da? Skal det å ha vært utenfor, være synonymt med å forbli utafor? Jeg trengte litt lengre tid enn det systemet har lagt opp til. Men ting har snudd. Jeg har stemplet forsiktig inn i arbeidslivet igjen, gjennom Kirkens Bymisjon i Bergen sitt tiltak Re:cycling. Her resirkuleres det klær, sykler og mennesker! Her anerkjennes det at ikke alle har åtte timer å yte hver dag. Men kanskje har vi fire, fem eller seks timer, en eller to dager i uka, eller kanskje fem. Å bli ufør er ingen dødsdom. Jeg har erfart at det finnes håp. Også jeg har noen friske timer. Og jeg er heldig. Jeg har blitt gitt muligheter. Jeg har nemlig fått en av de plassene som er tilpasset nettopp min «målgruppe».

Det er ikke forgjeves

For mange av oss det gjelder er det et stort springbrett fra uføretrygd og rett i ordinært arbeidsliv. Vi trenger et mellomledd, der man kan jobbe sine friske timer. Nå er jeg på en arbeidsplass der jeg får brukt evnene mine, der jeg får utvikle meg og øver meg, de timene jeg kan i uka. Kanskje kan jeg en dag kan ta lønnet arbeid. Men uansett om jeg kommer dit eller ikke, er det ikke forgjeves. Enn så lenge tar jeg ut lønn i form av mestring, tilhørighet og opplevelsen av å være til nytte for andre. Og økt livskvalitet, som sprer om seg til meg om mine omgivelser.

Hanne fra Bergen

Deltaker på arbeidstiltaket Re:cycling i Bergen

Jeg er et ungt menneske som har blitt erklært ufør av Nav, men har fortsatt friske timer som jeg vil bruke i arbeid. På arbeidstreningstiltaket Re:cycling i Bergen har jeg fått mulighet til det.

Se flere innlegg av Hanne fra Bergen