I jula tenker jeg på broren min. Hvor er han?

En gang i året blir vi ekstra ettertenksomme. Tenker på de som ikke har det godt. De som fryser. De som gråter. Og de som ikke har like mye som alle andre.

Har du en du tenker på nå?

Det har jeg.

Men det er ikke sånn at jeg bare tenker på denne personen i jula. Jeg tenker på ham om sommeren også. Når måkeskrik og bølgeskvulp blandes med lyden av båter og barnelatter. Jeg tenker på ham når høsten kommer. Når stormene herjer så vinden uler rundt hushjørnet. Og når sola skinner på høstfargene i skogen. Når jeg lager middag, og når jeg står og smører matpakka til barna mine. Når jeg ler. Når jeg ser på tv. Når jeg er lei meg.

Jeg tenker på ham hele tiden og jeg tror det kalles sorg.

Kroppen stritter imot

Han er ikke død, men har vært nær den flere ganger enn de aller fleste. Tanken på hva som kan skje. Hva som har skjedd uten at jeg vet om det, og hva som ikke skjedde.

Av den grunn kan jeg ikke omgås ham. Jeg er ganske sikker på at han vil. Men jeg greier det ikke fysisk. Kroppen min stritter imot.

Det er som om all fornuft forlater kroppen og erstattes av en følelse av avmakt og redsel. Kanskje litt sinne også, selv om denne følelsen har sittet i kroppen i over 20 år. Men mest sorg. Sorg over det som ikke ble. Det som kunne ha vært. Det som fortsatt kan bli, men som jeg ikke tør å håpe på. Ikke greier.

Sånn er det å være søster til en rusavhengig.

Noens sønn og noens bror

Den personen du ser på gata. Han som sitter med koppen, eller subber oppover Karl Johan med bøyd hode og en tynn dunjakke hengende over en radmager overkropp. Han med gule fingre og fett hår.

Han er noens sønn, noens bror.

Den har så mange aspekter. Rusen.

Så mange knuste drømmer. Så mange tårer. Og så mye angst.

Jeg tenker at jeg ikke kan redde ham. Men jeg kan bidra til at andre kan gjøre julen –  og alle andre dager i året – lettere for ham, og andre rusavhengige.

Så jeg gir litt, slik at andre kan gi det videre.

Gir litt, slik at andre kan glede noen som gruer seg til jul.

Og prøver å innfinne meg med tanken om at livet ikke er for pyser. Det er hardt og brutalt og jeg håper jeg kan utruste barna mine med mot til å stå i det. Mot til å si fra og til å si nei.

God jul.

Jeg tenker at jeg ikke kan redde ham. Men jeg kan bidra til at andre kan gjøre julen lettere for ham, og andre rusavhengige.