Ville bare sove seg gjennom jula

Det var den første jula etter en vanskelig skilsmisse. Hun kjente at hun hatet hele julefeiringen. Kvinnen som kom opp til kassa var som alltid velstelt og vakker. Og som vanlig satte hun seg ikke ned, men bestilte en lunsj hun kunne ta med. Det var en travel dame, som hadde en ledende stilling i et firma i nærheten. Hun syntes det var flott med take-away-tilbudet i den åpne kafeen vår, sa hun. Da kunne hun få seg et skikkelig, varmt måltid i løpet av dagen. Hun kom ofte innom, men kanskje hadde hun litt bedre tid i dag. Det var kokken i kafeen som sto i kassa, og de to hadde vekslet noen setninger før. Kvinnen så ut som hun tok mot til seg: «Du, jeg har hørt at dere holder åpent på julaften. Trenger dere flere til å være frivillig?»

En vanskelig skilsmisse

Det viste seg at dette var den første julen etter en vanskelig skilsmisse. Hun gruet seg. Ingen ting ville bli som før. Familien skulle samles hos eksmannen. Selv visste hun ikke hvor hun skulle gjøre av seg. Riktignok var hun invitert til noen venner, men hun visste at hun ville komme til å føle seg som femte hjulet på vogna. Hun følte seg som den som andre skal være snill mot, og visste hun kom til å føle seg slik om hun dro dit. Mens hun pyntet forretningen sin til jul, kjente hun at hun hatet hele julefeiringen. Mest av alt hadde hun lyst til å bare sove seg i gjennom hele julen. Én ting visste hun, hvis hun skulle komme seg i gjennom julaften måtte hun ha det skikkelig travelt. Det var da hun fikk ideen om at hun kunne være frivillig i kafeen vår. Her åpner dørene når andre stenger. Fra grytene serveres stekt ribbe og kalkun. Vi koker poteter og surkål, og vi dekker julebord. Det er ingen påmelding, og folk kan komme som de er, og bli så lenge de vil. De skjønte at det ikke hadde vært nødvendig å grue seg.
Bilde av en julekule. Foto Theo Crazzolara Flickr CC

Frivillig på julaften

Dette  ble redningen. Hun gredde håret, la på en pen sminke og tok på t-skjorta til Kirkens Bymisjon. Sammen med resten av gjengen, jobbet hun seg gjennom kvelden. De spøkte og lo. Sang julesanger, sølte ribbefett, serverte kaffe og snakket med folk. I perioder var kafeen duvende full av folk. Noen av gjestene var også overrasket over at julaften kunne bli så bra. De skjønte at det ikke hadde vært nødvendig å grue seg til denne gangen. Like før kafeen hadde tenkt å stenge for kvelden, kom det også inn noen frosne gutter som ikke hadde noen steder å være, og lette etter et åpent spisested i byen. Det var julaften, mørkt og kaldt, alt var stengt. Men her i kafeen var det fakler på trappa, gratis mat og julepresanger. Og et godt og åpent fellesskap. Som kvinnen som pleide å komme innom for take-away sa i ettertid: «Det ble av de fineste julaftenene i mitt liv ».