Han det hastet å håpe for

Vi trenger alle å bli sett og få den gode bekreftelsen på at «jeg er meg » og «jeg er ålreit ». Når vi ikke får den bekreftelsen, går vi på leting etter erstatninger.

For mange blir den erstatningen rus. Det kan gi glemsel, en stund. Men det er jo ingen varig og god bekreftelse på at den jeg er, er bra nok.

Selv startet jeg å jobbe i Kirkens Bymisjon den gang det fortsatt het Oslo Indremisjon, i 1973. Da var jeg prest på sosialbygget, med ansvar for rusinstitusjonene i Østlandsområdet. Jeg farta rundt på de virksomhetene vi hadde på 70-tallet, på Kameratklubben, i Bergensgata, på Svinndal vernehjem, og etter hvert Husbåten og Origo og Hotell Gjennomtrekk.

Jeg husker en gang vi fikk en 17-åring til sosialklinikken vi hadde på den tiden, som jeg hadde en del samtaler med. Han hadde reist ut som førstereisgutt som 15-åring, og hadde raskt utviklet et betydelig alkoholproblem.

Jons reaksjon satte meg ut

Jon het han, og under en av de siste samtalene vi hadde, spurte jeg ham om  han ville være med å sparke fotball. Vi hadde hørt at fysisk fostring var sunt, så vi var en gjeng som innimellom lekte litt med lærkula.

Men Jons reaksjon på spørsmålet satte meg ut. Jeg ble litt pinlig berørt, for reaksjonen sto ikke i stil med spørsmålet: Han begynte å grine.

Jon hadde hatt en oppvekst med betydelige mengder alkohol i hjemmet. Moderen og faderen hadde ikke noe særlig tid til ham. Han opplevde veldig sterkt å være til overs, og å være uelsket.

Nå fortalte han meg at dette var første gang noen hadde sett ham inn i øya og spurt ham om noe som helst, bare for hans egen skyld.

Møtet med Jon lærte meg at kjærlighet ikke er en følelse, men en relasjon: Det at vi behandler hverandre som ubetinget viktige. At vi bryr oss, enten det handler om å si «ja» eller «nei».

Dette var første gang noen hadde sett ham inn i øya og spurt ham om noe som helst, bare for hans egen skyld.

Som prest ser jeg det min oppgave både å forstå, bli kjent med folk og støtte dem. Men også å si fra når jeg synes de er høl i hue og kjefte på dem, når det er det de trenger. For meg ligger håpet i at noen ikke gir deg opp. I det å våge å være tilstede hos et annet menneske over tid. At noen møter deg der du er, og formidler at du er verdt at jeg kan være sammen med deg. Så lenge du trenger det.

Med Jon gikk det rimelig greit. Jeg møtte ham noen år senere. Noen sprekker hadde han hatt. Men han hadde fått seg jobb, gifta seg og var nå en veletablert familiefar.

Jeg pleier av og til å si at «Ingen er håpløse. Det er bare noen det haster mer å håpe for enn andre » .


Odd Cato Christiansen

Tidligere gateprest i Kirkens Bymisjon

Jeg er tidligere gateprest i Kirkens Bymisjon, og startet i Kirkens Bymisjon i 1973. Siden det har jeg vært innom mange forskjellige virksomheter. Nå er jeg pensjonist, men jobber av og til på Møtestedet i Oslo.

Se flere innlegg av Odd Cato Christiansen