Å gå ned til elva – pilegrim

«I’m going down to the river, to wash my soul again.» Dette er orda til Doug, Doug Seegers. En mann som har levd under bruer og på herberger i Nashville. En mann med ei klarhet i blikket som holdt meg fast. Ei verdighet, stolthet og ydmykhet som var slående. Og det var et blikk jeg kjente igjen, fra våre egne gater.

Doug beskriver livet sitt som en berg og dalbane gjennom sine 62 år. I vinter kom han inn i stua mi, gjennom tv-skjermen. Sittende på et fortau i Nashville, med åpen gitarkasse, sang han låtene sine. Om liv, og tro og oppturer og nederlag: « I’m going down to the river, to wash my soul again».

Jeg blei bare sittende å se og høre på denne mannen, absolutt prega av det livet han hadde levd. Hardt. Utsatt. Men med ei klarhet i blikket som holdt meg fast. Ei verdighet, stolthet og ydmykhet som var slående. Og det var et blikk jeg kjente igjen, fra våre egne gater.

Reisen er mulig

Noen måneder etter stod han foran meg, lys levende. Gitaren på kneet. Scenelyset var varmt. Doug holdt konsert på Moskus, en av byens mindre scener. Og jeg kjente det sakk i meg. Han er virkelig. Han har gjort denne reisa. Kommet fra Nashville etter å ha blitt oppdaga som det heter, gjennom dette tv-programmet jeg hadde sett. Ei slik reise er altså mulig.

Og nå satt han der, sang og spilte pusten utav oss med låtene sine. Og takka Gud for det. Og måtte stadig sjekke om det var greit for bar-publikummet at han sang en gospel-låt innimellom sine egne, som han også la gospel, eller evangelium i, som han sa. «For Gud er grunnen til at jeg finnes, og at jeg er her».

Så enkelt og liketil at vi som liker å tenke på oss sjøl som en smule sofistikert publikum, kikka ned i glassene. Men jeg tror at hver og en av oss gikk heim og gjorde som han sa vi skulle – nemlig telle våre velsignelser, og takke. Både for velsignelsene, livets gaver som er lagt i hendene våre, og for at vi fikk møte denne mannen, Doug.

Han var som sendt. Og vi kunne ikke anna enn ta imot, det han ville gi, det han ville si, det han ville vise oss. At det livet som er lagt som ei gave i hendene våre, det er godt nok. Det skal leves. Det er ikke noe å bevise. Når vi skreller av alt det utvendige, det er da det kommer fram. Det er da vi går ned til elva, for å vaske sjela igjen.

Vi har vært nede ved elva

Det er Olavsfestdager i byen. Det er fest. Det er ettertanke. Mange har gått pilegrimsvandringer, også i bygdene rundt. Har stoppa ved elver, vaska føtter og ansikt og hender. Har våket. Og kjent at det gjør godt for sjel og sinn.

Andre har stått i Borggården og sunget salmer og kjent seg fornya, eller latt seg rive overende av fantastiske verk i Nidarosdomen, eller lesning av Bergprekenen på Vestfrontplassen, eller kasta seg inn i rytmene i teltet på torget – sigøynere eller saltenværinger, alle bringer noe med seg. Vi har vært nede ved elva.

Tro, håp og rettferdighet

Og jeg veit at på fredag blir det et nytt møte ved elva, da kommer den palestinske sangeren Rim Banna først til Vår Frue kirke og skal synge på Åpen mikrofon, og så i Borggården. Og på lørdag synger hun på Olavsfestdagenes støttekonsert for Gaza. Hun har med seg et helt folk i sangen sin. Et folk som lengter etter fred med rettferdighet. Vi inviteres med inn i den lengselen og kampen, for vår frihet og fred henger sammen med alle menneskers. Verden er en, sjøl om vi har bygd grenser og murer som gjør at vi tror det annerledes.

Tro, håp og rettferdighet lyder det i sangen Rasmus Rohde har laget sammen med SFO-barn i Trondheim. Unga har skjønt det. Vi voksne glemmer det så lett, dekker det til.

Tro, håp og rettferdighet. I’m going down to the river, to wash my soul again. Elva er like her nede.

Flere innlegg på bystemmer.no: