Jeg kjenner en kvinne. Hun kaller meg Søster

Sist vi snakket sammen på telefonen oppsummerte vi at vi snart har kjent hverandre i tjue år. Nesten halve livet. Hun skal snart dø.
Det smerter meg, men mest fordi jeg ikke kan gi henne lindring og ro. Det at hun skal dø før meg, har ligget der som et uuttalt premiss hele tiden.

Kvinnen jeg snart skal miste har levd hele sitt liv uten menneskelig lindring, uten ro. Hun har vært frarøvet en trygg barndom, hun har mistet sine egne barn. Kun en svært kort periode har hun hatt et eget hjem, med vakre blomster i vinduskarmene og en dør som kan låses.

Kroppen hennes er like gammel som min. Hennes kropp spises gradvis opp av infeksjoner og av reumatisme, og nå svikter nyrene hennes. Hun opplever daglig vedvarende og umenneskelige smerter.

Hun har levd sitt liv i gatene i Norges hovedstad, på prostitusjonsstrøket, på plata, inn og ut av ulike behandlingsopplegg. Hun har et vidstrakt kontaktnett bestående hovedsaklig av mer eller mindre kriminelle, mer eller mindre voldelige og mer eller mindre kjærlige personer. Og så oss, da. De offentlige hjelperne i NAV, LAR, Bymisjonen, legevakta, sykehus og lavterskeltilbud.

Lindring og ro har kommet i form av heroin og beroligende piller anskaffet med hardt ervervede midler på det illegale markedet, og etter hvert til dels i form av legeforeskrevet Metadon. Etter som antallet diagnoser er steget og smertene når sitt crescendo, er det fortsatt bare dosen med Metadon som holder abstinenser i sjakk hun får av hjemmesykepleieren som kommer en gang for dagen. Ingen ting for smertene. Selv om kroppen hennes og hodet hennes er tilvendt høye doser benzodiazepiner som Metadon ikke kan møte. Selv om hun trenger tilsyn og pleie hele døgnet.

I en tilsvarende somatisk situasjon ville jeg blitt tilbudt lindring uten annen begrensning enn at åndedrettet mitt skulle fungere, slik at jeg med et salig – om enn trist – smil kunne ta farvel med mine kjære. Jeg ville ligget mellom rene laken, med friske blomster i vinduskarmen.

Som samfunn har vi feilet i å sikre henne en trygg oppvekst med mulighetene det gir for å ruste seg til rollen som mor, utdanne seg til et yrke og ha tillit til seg selv som en del av et fellesskap. Som samfunn har vi feilet i å gi henne god nok behandling og støtte i hennes bestrebelser med å avvenne kropp og sjel fra medikamenter. Nå feiler vi igjen. Hun skal dø en smertefull og uverdig død.

Jeg kan ingenting gjøre, ut over å anerkjenne henne og vår tid sammen.
Og hun kaller meg Søster.

Les også: Sexselgere trakasseres i Oslo