M-ordet, F-ordet og krig og fred og sånn…

Litt etter at Møkkamann sa mokkamann, Madconmann sa fitte, Kaizersmann kastet vin, og roen har senket seg litt – da er det lov å reflektere litt videre.

Og da vi trodde det var tid for ettertanke, går TV2-nyhetene ut den 16.1 med det pinligste innslaget jeg har sett – hvor en (hvit?) reporter går rundt på Grønlands torg og spør svarte menn: ”Kan jeg kalle deg svarting?” og til en annen ”Er pakkis allright?”, ”Eller neger?”. Alle intervjuobjektene, forståelig nok, svarer vantro at ”nei, det må du vel skjønne at DET ække allright i det hele tatt!”.

Som folk
På samme måte som jeg og venninnene mine kan kalle hverandre ”kjerring”, er det greit for en svart mann å kalle en annen svart mann ”neger”. Unge menn bør la være å kalle meg kjerring, og vi som er rosa og majoritetsbefolkning bør la være å kalle svarte for negere. På samme måte kan en homofil mann kalle en annen for ”bøg” eller andre betegnelser. Ikke jeg som er majoritetsperson, altså hetero. Synd at det er vanskelig å møte hverandre som folk…

Vi trenger fordommer. Alle trenger kategorisering av verden – hvem hører jeg sammen med? Hvem er jeg for forskjellig fra? Hvem snakker jeg trygt med? Hvor er det vanskelig å være meg? Vi sorterer alle verden etter hvor vi føler oss hjemme. Men i det offentlig rommet – der er det avgjørende at vi ter oss som folk.

Tiltaler  som svir
Det som gjør meg virkelig trist og sint fremdeles, er at det finnes veldig mange bittesmå, mellomsmå, litt større og snart voksne gutter og jenter, som hver eneste dag opplever å bli tiltalt med hudfargen eller hårsveisen sin. Det kan være positivt MENT – ”åh, se på hun nydelige melkesjokoladejenta” – det er et ”kompliment” som kan svi og gjøre vondt. Hvis de påpeker at de helst vil bli kalt ved navnet sitt, blir de avfeid med at de er humørløse og ”litt må du tåle”.

Det finnes mange Yasmin eller Muhammad som har fått gode karakterer på skolen, som snakker prikkfritt norsk og er klare for arbeidslivet, som stadig havner bak i køen. Det er dette jeg ikke blir kvitt. Rom for alle – det kan det være i teorien. Ikke alltid godt å være i sånne rom likevel. Eller oppleve å stå utenfor rommet hvor det i teorien skal være plass…

Nei takk
Det er derfor vi skal si «nei, takk» til mokkamann og andre festlige, ubetenksomme kommentarer, og i stedet se hverandre i øynene og møte hverandre som personer og folk. Så kanskje neste generasjon lar en mokkabønne forbli en sjokolade, og en dårlig vits som «mokkamannen» ikke ser dagens lys.


Aino Lundberg

Tidl. institusjonssjef på A-senteret

Jeg er tidligere institusjonssjef på A-senteret, et av Kirkens Bymisjons tverrfaglig spesialiserte rusbehandlingstilbud, og mine blogger på Bystemmer er fra min tid på A-senteret.

Se flere innlegg av Aino Lundberg