Lytt til bystemmene!

Når byen skal beskrives eller vurderes, er det viktig å ta utgangspunkt i situasjonen til de som lever en marginalisert tilværelse. De kjenner hvor skoen – eller byen – trykker.

Storbyens sentrum virker på oss, med både positive og negative fortegn. Det å reise til by’n var ikke en hverdagslig hendelse i min oppvekst på Stord. Gjennom det de voksne fortalte, og ikke minst det de ikke sa rett ut, men bare antydet, forstod jeg tidlig at byen er et kontrastfylt sted. Det var dit mine foreldre dro i sin ungdom for å kjøpe forlovelsesringer og feire sine felles framtidsplaner. Men det var også til byen en ble sendt når krisen var stor, sykdommen alvorlig eller dersom en måtte lete etter en sjømann som hadde havarert på en eller annen kneipe, på vei hjem med nytjente penger i lomma.

Byen er det nærmeste vi kommer verden, uten å forlate landet. Ferdselsåre, mangfold og møteplass. Og dessuten markedsplass for varer og tjenester av alle slag, både lovlige og illegale, synlige og i det skjulte.

Bystemmer skal en lytte til! Dette er noe av vår lærdom i Kirkens Bymisjon etter 157 år i bybildet. Byen bærer fram nakne og kontrastfylte bilder av menneskers liv. Historier fortelles på gata, usminket, med eller uten ord. Når noe nytt er på gang, dukker det gjerne først opp i bybildet. Ikke minst gjelder det menneskelig nød. I hele verden går det en strøm av ekskluderte mennesker inn til byene. På jakt etter nye muligheter, fellesskap eller anonymitet. Det kan skje frivillig, men ofte som resultat av nød eller tvang.

I norske byer ser vi nå at voksende fattigdom i store deler av Europa fører til økt mobilitet. Slik mine besteforeldre, onkler og tanter forlot Sunnhordland da inntektsmulighetene var ikke-eksisterende, på jakt etter et bedre liv i Amerika, slik søker også europeere et bedre liv i andre land i dag, inkludert i Norge. Forskjellen er at mens mine tanter reiste ut på et livsprosjekt, for aldri å flytte tilbake til Norge, er mobiliteten nå stor begge veier. De aller fleste vi møter i vårt arbeid, ønsker kun å være her så lenge det er nødvendig for å tjene til livets opphold. Få drømmer om å bli boende.

Byen er vakker og rå, brutal og omfavnende. Her lever de fleste gode liv, mens andre blir jaget fra sted til sted. Noen går på kino, hånd i hånd, mens andre samtidig er tvunget til, eller ser seg nødt til, å selge sex like ved. Mange har gode venner og solide nettverk, mens alt for mange eldre opplever ensomhet i sine leiligheter midt i vrimmelen. Det er utfordrende å bli dement, når en samtidig må beherske et krevende bymiljø.

Byens kontraster kan skildres langs mange akser og med ulike fargenyanser. I dette innlegget er mitt poeng at det å lytte til bystemmene, er noe mange skulle gjort mer av. I Kirkens Bymisjon har vi taushetsplikt når det gjelder det enkeltpersoner forteller oss. Men vi har samtidig en selvpålagt taleplikt når det gjelder å videreformidle våre erfaringer fra arbeidet. Vår visjon er at menneskene i byen erfarer respekt, rettferdighet og omsorg. Vi tror at i vår nye blogg, bystemmer.no, vil lesere finne viktig informasjon og refleksjon som tar utgangspunkt i byens kontrastfylte liv, formidlet av medarbeidere i Kirkens Bymisjon, samt noen gjestebloggere.

Når byen skal beskrives eller vurderes, er det viktig å ta utgangspunkt i situasjonen til de som lever en marginalisert tilværelse. De som kjenner hvor skoen – eller byen – trykker. Det er ekstra god grunn til å skryte av byen vår de gangene vi kan slå fast at stadig flere opplever respekt, rettferdighet og omsorg. De gangene det er rom for alle. Jeg håper at denne nye bloggen skal bidra til at byene våre beveger seg, i alle fall et ørlite skritt, i den retningen.